(Siste)

De åpner knoppene sine i mars og april og finnes i mange utgaver:

Hvite og i mange nyanser av rødt og rosa.

De skinnende hvite blomstene til den hvite julerosa (Helleborus niger) ser skjøre ut.

Men julerosa er en skikkelig tøffing, som tåler både barfrost og snø. Den kan ligge helt bunnfrosset i bedet, men når isen smelter og sola stikker fram, tiner både knopper og blad.

En tidlig vårdag åpner planten den ene knoppen etter den andre.

År for år blir planten større, og den setter ofte frø. Hver høst er det da massevis av småplanter under den store morplanta. Disse småplantene kan du flytte rundt i bedet, slik at det blir flere hvite juleroser.

Den hvite julerosa er den vanligste, men på mange hagesentra kan en nå kjøpe den røde julerosa (Helleborus orientalis) eller hybrider i mange farger og varianter.

Noen har sikkert sett stinkjulerose (Helleborus fortidus) også, den er høyere enn den hvite og den røde, har gulgrønne blomster og er vel mer artig enn egentlig vakker.

Alle juleroser liker seg i halvskygge og passer godt under busker og små trær.

Julerosa er først og fremst en staude her hos oss.

Den kan drives i blomst til jul, men det er ikke alltid like lett å få disse drivhusplantene til å leve så lenge at de kan plantes ut i hagen til våren.

Den hvite julerosa ser svært så uskyldig ut, men er en av de giftigste plantene i hagen.

Navnet Helleborus, betyr faktisk at planten dreper når den spises. Rota er svart og særlig giftig. I folkemedisinen ble julerosa brukt mot sinnsykdom og epilepsi.

Det er også knyttet mange sagn og myter til julerosa. At den blomstrer midt på kalde vinteren, appellerer til fantasifulle tolkninger.

Men forklaringen er ganske naturlig. Julerosa kommer opprinnelig fra kalkfjellområdene i de østlige delene av Alpene. Der er sommerne brennende hete og julerosa bruker alle kreftene sine på å overleve heten.

Først når den milde og våte vinteren kommer, er den i stand til å sende blomsterskuddene opp gjennom jorda. Og denne rytmen har den fortsatt, selv om den i århundrer har vært plantet på helt andre steder enn «hjemme» i Alpene. (ANB)