Det framgår av forsikning som forskning.no har gjennomgått.
På ett område er det nemlig stor forskjell på de nordiske velferdsstatene: I markedet for leieboliger.
Norge og Oslo har et nesten utelukkende privatisert og frisluppet leiemarked, mens den svenske og danske stat og kommune holder deler av markedet i tømmene gjennom reguleringer av pris og tilgang.
- Les også: Brannfeller ved studiestart
Danmarks, Sveriges og Norges hovedstadsregioner er ganske sammenlignbare i størrelse: Det bor omtrent en halv million innbyggere i den sentrale byen, mens ytterligere én million bor i umiddelbar nærhet og er tilknyttet byen.
En vesentlig del av leieleilighetene i de andre nordiske hovedstedene eies av det offentlige. De er et tilbud til vanlige folk med vanlig inntekt som av forskjellige grunner ikke ønsker å ta del i verken verdistigning på eiemarkedet – om den kommer – eller risikoen i det å eie ved et prisfall.
Den gjennomsnittlige husleia for en allmenn familieleilighet – altså en prisregulert, offentlig leilighet – på 78 kvadratmeter i København i 2012 var på 6.643 danske kroner.
Statistiska centralbyrån i Sverige viser at gjennomsnittlig månedsleie for en leilighet i Stockholm samme år var på 6.087 svenske kroner – uten at det er oppgitt hvor stor den leiligheten er.
Tilsvarende tall fra den norske Leiemarkedsundersøkelsen for Oslo og Bærum for tredje kvartal i fjor var på 9.048 kroner.
- Les også: Usikre på bolighøsten
De danske og svenske allmennyttige leieboligene utgjør litt mer enn 20 prosent av boligmassen. I Norge utgjør de kommunale leieboligene, som er strengt behovsprøvde og beregnet på ressurssvake, 4 prosent av boligene.
Forskningen som forskning.no har gjennomgått, viser likevel at det er vanskelig å si om regulering eller privatisering av leiemarkedet er best for å stimulere til nybygging eller redusere sosiale forskjeller.
Én ting er imidlertid sikkert: Prisregulering holder leieprisene nede. (ANB)
Les mer om: artikkelemnene