I OA lages det for tiden et bilde av at Vestre Toten kommune har noe å skjule og at folk er redde for å si fra. Det første er direkte feil, og det andre håper vi er direkte feil. Den politiske ledelsen har vært tydelig på at det skal være trygt å varsle om krevende og vanskelige forhold på arbeidsplassen i vår kommune, uten at det skal få noe som helst form for konsekvenser. Enten det er til administrasjonen, politikere eller til media.

Så kan man jo alltid diskutere om problemløsing skjer best gjennom avisspalter og diverse kommentarfelt eller i konstruktive møter ansikt til ansikt, men poenget står: vi ønsker vestre totninger som sier ifra. For det er kun på den måten vi kan ta tak i problemene som finnes eller lage god og treffsikker politikk for våre ansatte og innbyggere.

For oss som er folkevalgte er det tøff kost å bli beskyldt for at våre tjenester tar livet av egne innbyggere slik det blir gjort på kommentarplass i helga. Som ordfører ønsker jeg også å presisere at det ikke har skjedd dødsfall som konsekvens av feil medikamenthåndtering i våre hjemmetjenester som enkelte nå har vært bekymret for etter siste tids oppslag, men vi er selvsagt klar over at all feil med medisin kan få alvorlige konsekvenser. Det legges det ikke skjul på heller.

Det heller ingen tvil om at vi ser alvorlig på de feil som har skjedd, og beklager at dette har ført til utfordringer for enkelte brukere av vår tjeneste.

Vi som lokalpolitikere er smertelig klar over at det er store rom for forbedringer i kommunal helsesektor. Budsjettene burde vært større, heltidsstillinger større, de ansatte flere og systemene mer vanntette. Men vi lever ikke i en perfekt verden. Derimot lever vi i en virkelighet med stort forbedringspotensial, og det er vår oppgave som politikere å gjøre situasjonen litt bedre hver eneste dag.

Derfor vil vi fortsette å sette av større beløp til heltid i våre budsjetter, derfor vil vi være villige til å se på økt grunnbemanning i tiden fremover slik at vi kan frigjøre mer tid til pleie, medisinhåndtering og avvikshåndtering ute i hjem og arbeidsplasser og derfor må vi se på hvordan vi kan bli en attraktiv kommune for sykepleiere når vi vet at samfunnet har store problemer med å rekruttere denne viktige yrkesgruppa.

Akkurat som OA påpeker, er det vår plikt som ansvarlige politikere å gi innbyggerne gode og trygge (helse)tjenester. Klarer ikke vi som folkevalgte å leve opp til dette, fortjener vi heller ikke tillit fra innbyggerne. Så enkelt er det. Men det skal ikke være noe tvil om at vi ønsker at denne skuta skal igjen tas oss i riktig retning, og i den retningen skal vi ro i samme takt.