(Oppland Arbeiderblad)

Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) ser ingen rask løsning på utfordringen med å produsere mer ammunisjon til Ukraina. Ifølge utenriksministeren er det to måter å øke produksjonen på: Direktebevilgninger og langsiktige og omfattende kontrakter. I dette tilfellet har man i stor grad valgt den siste.

Norske Nammo fikk i fjor en kjempeordre på granater for 4,3 milliarder kroner fra staten, men har bare fått 75 av de 850 millioner kronene de har bedt om for å kunne utvide kapasiteten slik at produksjonstakten kan økes.

Mangler kapasitet

Nettopp dette var en del av spørsmålsstillingen i Stortingets spørretime onsdag. Barth Eide måtte svare på en rekke spørsmål om hvordan norsk våpenindustri skal forsyne Ukraina med nok artillerigranater.

– Hvordan skal Norge kunne levere ammunisjon til Ukraina, våre allierte og til Forsvaret hvis ikke produksjonskapasiteten økes betydelig, spurte Ine Eriksen Søreide (H), lederen i utenriks- og forsvarskomiteen.

Nammo og resten av norsk våpenindustri produserer ammunisjon for harde livet. Men Ukraina alene bruker anslagsvis 6000 artillerigranater daglig – over 2 millioner i året. Det har verken norsk eller europeisk våpenindustri sjanse til å møte.

Finnes penger, men ikke produksjon

Eides diagnose er at problemet ikke er mangel på penger. Det er nemlig ingen tvil om at det finnes midler til å kjøpe ammunisjonen som produseres. Det produseres bare ikke nok.

– Det som har skjedd så langt, er at nye bestillinger blir lagt bak gamle bestillinger i køen. Det blir ikke flere granater av det, konstaterte Eide.

Det kom imidlertid få konkrete svar fra utenriksministeren om når det kommer grep som gjør at Nammo – som er en av få store ammunisjonsprodusenter i Europa – kan produsere flere artillerigranater til ukrainske styrker.

To modeller

Eide viste gjentatte ganger til at det i utgangspunktet finnes to modeller en stat kan bruke for å få en privat produsent til å øke sin kapasitet.

Den ene er å garantere langsiktige bestillinger, slik at produsenten selv føler seg trygg på å investere i økt kapasitet.

Den andre modellen er den Nammo har uttalt at de ønsker: Store statlige bevilgninger som gjør at bedriften selv slipper risikoen ved å ekspandere dersom ordrebøkene går tomme i fremtiden. Nammo har imidlertid kun fått 75 av 850 millioner kroner de har bedt om.